Morgenbladet Topp 100

Kanskje er det noe grunnleggende problematisk med måten vi her til lands betrakter skillet kunstner og ideologi på som gjør grenseoppdragningen vanskelig og selve debatten tåkete. Den samme refleksen som gjør at enkelte forsvarere av forfatteren Knut Hamsun føler et behov for en politisk/ideologisk renvaskning av nazisten og/eller antisemitten Knut Hamsun, gjør seg muligens gjeldende også for Varg Vikernes og hans Burzum-prosjekt. Og når det ideologiske bakteppet blir for ubehagelig klart, for nært en brutal virkelighet, kommer den avvisende ryggmargsrefleksen desto sterkere. Som oppfordringene til boikott av Burzums musikk som etterfulgte de sedvanlig smakløse kommentarene Vikernes ga til ugjerningene på Utøya og i Oslo 22. juli.

Dette er likevel sludder. Spør den eksperimentelle amerikanske filmskaperen Harmony Korine, som brukte utdrag fra nettopp Filosofem (lydlandskapet «Rundtgåing av den transcendentale egenhetens støtte») i sitt 1997-mesterverk Gummo. Jeg er ganske sikker på at filmens grunnleggende menneskelige skildring av personer med downs syndrom, kortvokste, afroamerikanere og endog kortvokste afroamerikanere, ville ha vakt avsky hos Varg om han hadde sett den. Og det gleder meg – på samme måte som de musikalsk sett begredelige dubstepremiksene av Burzum som har dukket opp på YouTube, en bastardisering som går fullstendig på tvers av opphavsmannens intensjoner.

Hva angår intensjoner kan Filosofem, innspilt i 1993, men utgitt nesten tre år senere, sikkert tolkes som nok et steg i Varg Vikernes’ evige avstandstagning fra de negroide elementene i sine musikalske metalrøtter. Og som sådan er den totalt mislykket; hør hvordan det rett og slett groover av spor som «Erblicket die Töchter des Firmaments», samt av det i rockjournalistisk forstand klassiske åpningskuttet (men musikalsk sett, for å bruke en sjargong tilpasset den bakenforliggende ideologien, «negroid primitive» og «jødisk-dystre») «Dunkelheit». En ideologisk fallitt, og kanskje nettopp derfor såpass musikalsk vellykket.

Så hvorfor slutte å høre på Burzum? Fortsett heller å la musikken hans farge techno-dj-sett og rap-produksjoner. Trekk strofer ut av sammenhengen og siter dem i judeokristent fargede kulturmarxistiske skrifter og aviser – til alt vi sitter igjen med er «en skygge av ondskapens makt». Og mer deilig bastardkultur. Som den du finner på dette fantastiske albumet, uten at vi har plass til å her trekke opp linjene fra for eksempel blues og Tolkien, krautrock og okkultisme. En annen gang.

Martin Bjørnersen

Skribent og musiker

Medvirkende:

Varg Vikernes

Produsent:

Varg Vikernes