Burzum: Burzum (Deathlike Silence Productions, 1992)

Dette vil gjøre vondt. Når jeg hører albumet Burzum i Berlin, innser jeg at det lakker og lir for to tiårs bronsefarvet ungdomstid. I denne romantiske perioden har jeg virket i kunstformen Varg Vikernes’ enmannsprosjekt Burzum åpnet for meg. Musikkgeniet Vikernes, også antisemitt og rasehater, kirkebrenner og morder. Når Vikernes benytter 22. juli som en anledning til å fremsette gammelnazistiske påstander om jødene som Europas egentlige fiende, er begeret fullt. Selv om jeg vil gjøre det meste for å forsvare kunstens uinnskrenkede frihet, kan jeg ikke forholde meg stilltiende til Vikernes‘ ytringer på burzum.org.

Første gangen jeg hørte Burzum i 1992, var det som om desemberluften sev inn i rommet, kald og rå. Med sin primitive utførelse stod Burzum for en ny pietisme i norsk musikk. Bak de ramlende trommene og de stikkende, episke riffene brant et autentisk hat som ingen kjendisprodusent kunne skrudd seg frem til. Siden utgivelsen i 1992 har ikke Burzum mistet noe av sin kultiske glans. Albumet er noe så sjeldent som et mesterverk skapt av en tenåring.

I musikken hører jeg den ensomme stemmen som skrek storkulturen midt imot. Jeg identifiserer meg fortsatt mer med det revolusjonære, estetiske potensialet i Burzums musikk, enn med for eksempel Petter Stordalen og Choice. Burzum representerer noe sannere, større og mektigere enn et kapitalistisk ikon. Deri ligger også Burzums ubestridte innflytelse.

Hvorfor har jeg digget Burzum? Jeg tror det handler om kompromissløsheten i fremføringen. For å si det med en riefenstahlsk vending Vikernes sikkert ville nikket bifallende til: Musikken er en viljens triumf. Mørke stemninger maner til kamp og personlig opprør. Det er umulig for meg å ikke la meg affisere av musikken, enda utspillene på burzum.org bekrefter at det dreier seg om et individ helt avskåret fra de politiske realiteter.

Skal jeg slutte å høre på Burzum, gitt Vikernes‘ jødehatende uttalelser? Det vonde svaret er: Nei. Til det holder jeg kunsten for hellig. Å ikke like musikk av semantiske grunner ville være et svik mot kunstsynet jeg har stått last og brast med i tyve år – med mindre det dreier seg om hatmusikk skrevet ut fra en politisk agenda. Svartmetall har jeg tidligere kalt hatets musikk – i motsetning til hatmusikk, som nesten alltid suger.

Jeg skrev visselig at Burzum representerer noe større, sannere og mektigere enn Choice. Da kan man tenke seg en midlertidig løsning som følger: Å la Burzums musikk mane til kamp og personlig opprør mot Vikernes’ nasjonalsosialistiske propaganda. Haganah vs. Himmler. Musikken er for viktig til at jeg kan gi slipp på den.

Det er lenge siden norsk svartmetall ble en global, hedensk bevegelse. Burzum fortjener en nitid, kritisk oppmerksomhet like intens som musikken. Norske medier har ligget på rygg for Vikernes lenge nok.

Cornelius Jakhelln
Forfatter og musiker i Sturmgeist og Solefald. Skribent i Morgenbladet.
Medvirkende:
Count Grishnackh (vokal, gitar, bass, trommer og synthesizer)
Produsent:
Pytten, Euronymous og Count Grishnackh

Øvrige medvirkende:
Euronymous

15 kommentarer til “Burzum: Burzum (Deathlike Silence Productions, 1992)”

  1. Mats Johansen
    18. aug 2011
    .

    Sanne ord som speiler mitt forhold til Burzum/Vikernes; elsker hans musikk/forakter hans menneskesyn. Nå har jeg følt den samme ubehageligheten på kroppen ved å lytte til James Brown og Phil Spector, men den er mer tydelig når det gjelder denne musikken…

    Svar
  2. Marius Lien
    18. aug 2011
    .

    Det er vanskelig. Jeg lurer seriøst på om grensa går ved Burzum.

    Svar
  3. Erik Bentsen
    18. aug 2011
    .

    Lister er moro! Særlig når man får følelsen av at det ligger litt tyngde bak utvelgelsene; hjerte, hjerne og erfaring. Enkelte slike kåringer er fra bidragsyterne dårlig skjulte forsøk på å fremstå interessante og kule (“Revolver er bare sååå mye bedre enn Sgt. Pepper, din lettvekter”). Mbtopp100 er så langt et spennende prosjekt! Jeg plukker gladlig opp tips, og setter pris på utfordringer.

    Og Burzum, ja det er en utfordring…

    Jakhelln er en mann som har tenkt, hørt, skrevet og spilt mye, og kjenner sjangeren godt. Når han så til de grader går god for denne plata, er jeg villig til å gi den en sjanse. Men “mesterverk” og “musikkgeniet Vikernes”?

    Kanskje mangler jeg noen av forutsetningene for å omfavne dette? Kanskje mangler jeg resonans for aggressiviteten og misantropien. Kanskje er jeg ikke i stand til å se forbi mennesket og meningene bak musikken. Kanskje er jeg for fininnstilt etter årevis med velprodusert musikk til å sette pris på primitiviteten i lydbildet og de (tilsynelatende?) simple komposisjonene.

    Uansett, dette fenger meg på ingen måte, annet enn at det er musikkhistorisk interessant. Jeg ser ikke skyggen av et mesterverk, aner på ingen måte noen genialitet. Vikernes “traff tiden” med sin musikk, som etter mitt skjønn mer skyldes sjokkeffektene, og var mer som et samlingspunkt for utilpass ungdom.

    Men jeg har i alle fall forsøkt. Og en plate som irriterer er uansett bedre enn en man stiller seg likegyldig til…

    Svar
  4. Marius Lien
    18. aug 2011
    .

    Veldig hyggelig å høre at folk er nysgjerrige på Morgenbladet topp 100! Kan love flere utfordringer i tiden som kommer. Kanskje ikke like store ideologisk vanskeligeligheter som Burzum byr på – dancehallmiljøet i Norge er for eksempel lite – men veldig mye ny, spennende musikk! Jeg håper og tror de aller fleste vil finne noe nytt og ukjent i løpet av listen. Personlig startet det med en gang – med Ensemble 96, og platen Immortal Nystedt. Og ikke minst den sjokkerende bra konserten koret holdt i Jakobkirken sist fredag.

    Svar
  5. Maribeth
    11. sept 2011
    .

    You couldn’t pay me to iognre these posts!

    Svar
  6. Charlee
    12. sept 2011
    .

    Cool! That’s a celver way of looking at it!

    Svar

Skriv en kommentar